Flere artikler om oljefondet og økonomisk politikk.

Opprinnelig leserbrev, Annerledes penger , 20 Nov. 2007
Redaksjonelt leder Det store fondet , 21 Nov. 2007
 


Oversettelse til engelsk

Et helt folk i oljetåka

Av Arno Mong Daastøl
Institute for Creditary Economics

Redaktørens kritikk av meg i lederen 21 nov. omhandlet situasjonsbestemte og kompliserte bokføringskonvensjoner. Finansielle prinsipper er derimot generelle og enkle: Vårt handelsoverskudd gir overskudd på betalings­balansen, og betalingen er krav på utlandet.

Norge eksporterer olje, og for betalingen importerer vi ting vi har bruk for. Så enkelt er det, og noe annet ville være tåpelig! Hva er vitsen med å selge våre eiendeler hvis vi ikke skal kjøpe noe for inntekten? Hva er vitsen med å eksportere hvis vi ikke skal importere?       

Det er en demokratisk plikt å gå til bunns i hvordan et helt folk har blitt feilinformert og (selv)bedratt, ”økonomieksperter” og politikere medregnet.

Geoffrey Gardiner er pensjonert finansforvalter og direktør i Barclays finans avd., Storbritannias største bank, med en livsalders ansvar for over 8000 investeringsfond. Gardiner skriver: ”Norge er ikke sterkt nok militært til å motstå verdens krav. Så i praksis gir Norge mesteparten av oljen vekk, men later som om de ikke gjør det.” Gardiners kommentar til risikorapporten fra oljefondets Strategiråd er: ”Den er ikke verd papiret den er trykt på”.   

Feilinformasjonen har flere kilder: Samfunnsøkonomer er ikke utdannet til å forstå bokføring, og spesielt ikke internasjonal regnskaps­føring: Penger er juridiske forhold, ikke ting. Politikerne har naivt søkt råd hos finansinstitusjoner, som lever av finansiell omsetning, og kan lite om realinvesteringer i infrastruktur. Stortinget burde ha vært kritisk når det spurte bukken hvor havresekken skulle stå. - DNs leder fastslo 27. nov. om Terra og Citigroup-skandalen at ”nesten alle økonomiske rådgivere er i realiteten selgere”.  

- Og mest interessant er nettopp rådene fra internasjonale finans­institusjoner, som tradisjonelt står internasjonale maktsentre nær. Oljefondets strategi med passivt eierskap, som ikke kjøper kompetanse hjem til Norge, passer dem perfekt.

Vår servile oppfølging av slike politisk infiserte råd, er derfor deres forbilde for den tredje verdens ressursrike land. Det er enfoldig å tro at forvaltningen av så strategiske ressurser som norsk olje og -kapital bare har fått faglige råd, upåvirket av politiske interesser. Skjebnen til Russlands oljeindustri etter 1991 og Iraks etter 2003 bør huskes, og 1940 viste tydelig hvilken kasteball Norge er i verdens maktkamp.

Som en bananrepublikk bruker Norge 120 milliarder årlig (2008) i kortsiktige eksportorienterte investeringer i Nordsjøen. Politikerne øser deretter vår enorme nasjonalrikdom ut på verdens ustabile kapitalmarkeder, men klarer ikke engang å vedlikeholde vår egen infrastruktur for framtidens generasjoner. Langt mindre handlinger er dømt for landsvik. Hele oljepolitikken og dens historie må granskes. Jeg minner om at Prof. Tore Jørgen Hanisch ble stoppet i sitt arbeid med oljepolitikkens historie…

Redaktøren mener at jeg er forvirret mht. oljefondets karakter og hevder, ”Her forveksler han pensjonsfond og valutareserve”.

Selvsagt er valutareserve og oljefond ulike kontoer i Norges Bank. Likevel er de avgjørende egenskapene like: Begge er resultat av handel med utlandet, begge er krav på utenlandske ressurser, og begge påvirker Norges kronekurs og betalingsbalanse. De fleste vekslinger av oljepenger gjøres dessuten gjennom ”Petrobufferporteføljen”, som er en del av valutareserven. Gardiner skriver: “Redaktørens skille er vrøvl. Alle utenlandske aktiva er krav på utenlandsk økonomisk produksjon. Det … følger av det at en økning i kronekursen overhodet ikke har noen virking for det fysiske kvantum utenlandske varer som de utenlandske verdipapirene kan byttes mot. Det er inflasjonen i utlandet som er relevant.”

Redaktøren skriver,

”Vil staten hente penger ut fra sin kronekonto, må Norges Bank betale ut fra kronekontoen og selge aksjer eller obligasjoner i utlandet for et tilsvarende beløp.
       Hadde Daastøl hatt rett, ville det ikke vært mulig å hente ut flere titalls milliarder kroner fra fondet for å dekke (det olje- og aktivitetskorrigerte) underskuddet på statsbudsjettet hvert år. Som kjent er det ikke bare mulig, men en årlig foreteelse.”

Virkeligheten er ikke slik redaktøren beskriver. Intet tas i dag ut av oljefondet.

Valutainntektene fra eierskapet SDØE veksles som oftest ikke, men plasseres direkte i fondet for direkte kjøp av utenlandske verdipapirer.

Behandlingen av oljeselskapenes skattebetaling er omstendelig, og inviterer til misforståelser. Først veksler oljeselskapene inntjent valuta til kroner som Finans­departementet brukes til løpende forbruk (ifølge ”forventet avkastning”). Dette forbruket av oljeinntekter er import, som betales etter veksling tilbake til valuta. Det ”over­skytende” sendes til oljefondet, og veksles tilbake til utenlandsk valuta for å kjøpe utenlandske finanspapirer.

Redaktøren blander nok derfor sammen epler og pærer, dvs. Statens budsjettbalanse og Norges betalingsbalanse (med utlandet). Statens budsjettbalanse bokføres i norske kroner i motsetning til den valutabaserte betalingsbalansen med utlandet.

Tilsvarende glemmer redaktøren at et framtidig salg av utenlandske verdipapirer vil betales med utenlandsk valuta. Denne må veksles til kroner før den kan brukes i Norge.

Etter vekslingen på valutamarket vil denne valutaen tilhøre utlandet som kompensasjon for tidligere norsk import, eller tilhøre nordmenn og være norske krav på utlandets produksjon, altså framtidig import.

Oljepengene ”brukes opp” bare når vi kjøper noe for dem – fordringer og penger forsvinner ikke gjennom veksling. Når vi ikke kjøper noe (importerer utenlandsk), vil vi heller ikke bruke noe (utenlandske oljepenger).

Jeg gjentar: Oljepengene kan bare brukes til import – eller gis bort utenlands. Vår oppgave er å prioritere verdi­fremmende og strategisk import for investeringer i infrastruktur, helse og forskning, - og endre oljefondets navn til noe fornuftig: Norges utviklingsfond.
 

Referanse:
Sentralbankens likviditetspolitikk i en oljeøkonomi
av Asbjørn Fidjestøl, direktør i Norges Bank Pengepolitikk
http://www.norges-bank.no/Pages/Article____66824.aspx